Inne i Garstad kirke henger ei minnetavle som ble gitt som gave av utflytta Viknaværinger i USA. Den ble avduket 17. mai 1914 og er således i år 100 år gammel.
Motivet, som er malt på lerret, viser et vikingeskip som stevner hjemover fra utferd mot norskekysten. Kunstner er Olav S. Aalbu fra Minneapolis i staten Minnesota. Han var opprinnelig fra Trøndelag. Bildet er innrammet i ei solid og fint dekorert eikeramme.
Gaven ble finansiert ved at Viknalaget i Amerika arrangerte en innsamlingsaksjon sommeren 1913. Detaljer om innsamlinga og Paul Woxengs overrekkelse av gaven 17. mai 1914 er omtalt i boka ”Aarbok og julehilsen 1929”. Boka er digitalisert og kan leses her.
Minnetavla har følgende inskripsjon:
«Nedenstaaende utvandrede viknaværinger i Amerika skjenket denne tavle samt en minnegave stor kr. 2788,36 til hjembygden 17. mai 1914 som hilsen i anledning av 100-årsjubileet.»
Nederst på minnetavla er det satt inn ei liste med givernes navn, hjembygd og utvandringsår. Klikk på bildet av lista for å forstørre det.
Tavla henger fint plassert på nordveggen i koret i Garstad Kirke som ble bygd i 1856.
Men, – Vikna ble visst ikke lagt merke til når det gjaldt 100-årsmarkeringen av Grunnlovsjubileet! Jens Olsen i Bergsnov var nemlig bekymret over at avdukingen gikk så ubemerket forbi i lokalavisene og skrev derfor følgende leserinnlegg i Namdalens Folkeblad av lørdag 20. juni 1914.
Ang. kunngjøring om Minnetavla i Garstad kirke som ble avduket 17. mai 1914.
Vaaren var sen i aar, og sommeren har heller ikke forhastet sig herute i haveskjærene. Løvet er endnu ikke fuldt utsprunget; men græsset er dog begyndt at komme sig ganske bra, takket være en ukes godveir i begyndelsen av denne maaned.
Nu er alle hænder i travel virksomhet med torven. Siden blir det vel en liten rast i «haabolla», saa folk kan faa tjærebræ sine baater og pudse de op til høsten og vinteren, for saa atter at staa til tjeneste, naar skreien paany skal taes i kraven.
Nær sagt fra alle bygder i distriktet faar vi nu se beretninger om jubilæumsaarets festligheter, særlig fra den store fælles festdag 17de mai. Saa pen en skik det er, og saa interessant det er at læse disse beretninger.
Fra Vikten derimot har meddelelserne været sparsomme. Jeg har tidt og ofte kiket i aviserne utover vaaren i forventning om at faa se noget fra 17de mai-festligheterne her, men uten held.
Dog er her ikke gjort saa faa opofrelser av bygdefolk i Amerika i anledning jubilæumsaaret, at de burde da ialfald ha været saa meget paaagtet at en rapport herom kunde faa plads i vore lokalaviser. Kanske er der folk i Amerika som netop nu i jubilæumsaaret holder disse aviser for at se beretninger fra distrikterne om 17de mai-festligheterne m.m.
Saa vidt som min oplysning rækker, er Vikten den eneste bygd i Namdalen, der har faat sig tilsendt en mindegave fra utvandrede sønner og døtre i Amerika. Var ikke det alene værd en paaskjønnelse saa stor, at vi, som ikke hadde anledning til at være tilstede paa Garstad under overleveringen av gaven, kunde faa se en beretning herom ialfald i et av Namsos-bladene. Jeg vet ikke, om det endog kunde være for meget forlangt at faa se givernes navne, beløpet og en kort redegjørelse om hensigten med gaven.
Det er mig fortalt, at over 800 mennesker var møtt op paa Garstad 17de mai for at være tilstede ved overleveringen av mindegaven og avsløringen av Skavhaug-bautaen. Men ikke en eneste har vist os den velvilje at indsende endog en mager rapport i avisen om, hvad som foregik og hvorledes festen faldt ut.
Hvem skal tillægges skylden, komiteerne for festen eller herredsstyrets formandskap eller hvem anden?
Naar jeg uttaler mig her, vet jeg, at jeg ikke er alene om at dele denne synsmaate. Hver far og mor, som har et eller flere av sine barn over i Amerika, vilde sætte stor pris paa at faa læse om, hvad deres været med og gjort for hjembygden i jubilæumsaaret. Det er ikke alene en hilsen til os gamle, men til og med en trøst. Hvor lite det beløp end er, som er git, saa vet vi dog, at giverne endnu ikke har tapt mindet om fædrelandet.
Der skrives saa meget om dit og dat, som har liten eller ingen værd. Hvorfor ikke oplyse om det som er baade til hygge og gavn for samfundet, og som bl. a. kan vise at vore barn er ikke saa ganske tapt for mor Norge, selv om de er reist over til Amerika.
Bergsnov, 17de juni 1914.
Jens Olsen
Tilbaketråkk: The John Johnson Cot | Sixty-Sixty